Remi Nilsen / Paul Mason: Postcapitalism

Paul Mason: PostCapitalism: A Guide to our Future Allen Lane (2015) De økonomiske utsiktene i store deler av verden er nedslående, med få troverdige prognoser om vekst på samme nivå som tiårene før finanskrisa. I PostCapitalism: A Guide to the Future» argumenterer britiske Channel 4s økonomiredaktør Paul Mason for at de økonomiske krisene de siste årene viser at informasjonsteknologien har sabotert kapitalismens gang. Samtidig har den lagt veien åpen for et bedre alternativ for menneskehetens og planetens velferd, med en overgang til postkapitalismen «lik overgangen fra føydalsamfunnet til kapitalismen». Kort fortalt argumenterer Mason for at kapitalismen har gått gjennom fire teknologidrevne sykluser (kondratjevbølger) siden slutten av 1700-tallet, men at den nåværende, den femte, har stoppet opp. Årsaken er at denne syklusen er basert på informasjonsteknologi som til forskjell fra all tidligere teknologi har «en spontan tendens til å oppløse markeder, ødelegge eierskap og bryte ned forholdet mellom arbeid og lønn». Masons tese er ikke ny. Den henter mye inspirasjon fra 90-tallets og det tidlige 2000-tallets refleksjon over omveltningene i kjølvannet av mikroprosessorens utbredelse i det som ofte blir kalt den tredje industrielle revolusjon. Framveksten av internett, digitaliseringen av arbeidslivet og vareproduksjonen ga på 90-tallet opphav til en kapitalistisk optimisme om evig vekst, fordi de «immaterielle» eller «vektløse» markedene bar i seg muligheten for grenseløs produksjonsvekst og uendelige markeder. Nærmest som et speilbilde, så mange i den samme utviklingen en mulig eller uunngåelig overskridelse av både arbeidet og vareøkonomien. Åpen kildekode, samarbeid via frie globale nettverk, og fri tilgang til all verdens kunnskap ville åpne for deling og produksjon utenfor markedet og gjøre det tradisjonelle lønnsarbeidet stadig mer overflødig. Noen så her også en gryende arvtaker til den tradisjonelle arbeiderklassen, nemlig kognetariatet. Den såkalte postarbeiderismen, med Antonio Negri i spissen, mente at i denne nye kognitive kapitalismen blir de sentrale varene – kunnskap, språk, kode – ikke lenger produsert i en fysisk fabrikk, men av «immaterielt arbeid» med hele samfunnet som fabrikk. Og arbeiderne i denne kapitalismen bærer på et enormt revolusjonært potensial, fordi de er produksjonsmidlene. Arbeidet deres avhenger av deres kunnskap, kognitive og sosiale evner og ikke maskiner, dermed har de allerede kontroll over produksjonsmidlene. Kapitalen er på den andre siden bare en «parasitt» på denne sosiale produksjonen, som Negri og Michael Hardt skriver i «Imperiet» (2000). Interessen for denne tenkningen har sunket de seneste årene, sannsynligvis fordi internettet er blitt stadig mer kommersialisert, avgrenset og dominert av gigantselskaper. Samtidig har finanskrisa skapt et mer prekært arbeidsliv, voksende gjeld og økende ulikheter som «delingsøkonomien» ikke har redusert – deling er snarere blitt innlemmet i markedet med tjenester som Air b’n’b og Uber. Av den grunn er det interessant at Mason vender tilbake til denne tenkningen med et kritisk blikk på de økonomiske konsekvensene, men et optimistisk blikk på de revolusjonerende mulighetene i den tredje industrielle revolusjon. Informasjonsteknologi reduserer, ifølge Mason, behovet for arbeid, ødelegger markedets evne til prisdannelse og legger til rette for nettverksbasert samarbeidende produksjon utenfor markedet. Foruten Masons eksempler, Wikipedia og Linux der folk bidrar til en viktig produksjon utenfor markedet, er informasjonsteknologien mer generelt en trussel mot alle «immaterielle» markeder, fordi alle i prinsippet kan reprodusere og distribuere nærmest kostnadsfritt. Slik trues en av kapitalismens grunnleggende bestanddeler: varen forstått som et eksemplar og knapphetsgode. Og hvis 3D-printere en dag leverer hva vi blir lovet, vil også den fysiske varen miste sin status. For en del år siden kjørte den amerikanske rettighetsorganisasjonen MPAA en holdningskampanje mot fildeling med det retoriske spørsmålet: «Du ville ikke stjålet en bil?» Men som mange påpekte var det relevante spørsmålet: «Ville du kopiert en bil?» Ja, selvsagt ville jeg og alle andre kopiert en bil kostnadsfritt hvis det var mulig. En slik mulighet ville gjort vareknapphet til en saga blott og – som Keynes sa – ville «menneskeheten for første gang bli konfrontert med det virkelige problem: Hva skal vi bruke den økonomiske friheten til?». Den tredje industrielle revolusjon truer slik sett kapitalismen på et eksistensielt nivå, hvis vi følger Mason, nemlig i selve verdiskapingen i ordets konkrete betydning. I de forrige industrielle revolusjonene har ny teknologi erstattet gamle produksjonsformer med nye som har skapt nye markeder og arbeidsplasser. I den tredje industrielle revolusjon derimot forsvinner arbeidsplassene langt raskere enn nye markeder skapes. Ifølge Mason forutså Marx denne utviklingen allerede for 150 år siden i det såkalte «Fragment om maskiner», et titall sider fra det ufullførte verket «Gründrisse» (1858). Fragmentet er blitt tolket på ulikt vis etter at «Gründrisse» ble utgitt i 1939. Marx reflekterer her over hvordan maskinene gjør at «arbeideren trer til side i produksjonsprosessen i stedet for å være dens hovedaktør». Teknologien gjør at det ikke er det direkte arbeidet, men snarere arbeiderens «forståelse av naturen og mestring av naturen gjennom hans nærvær som sosialt legeme» som er «den store grunnsteinen for produksjon og velstand». Ifølge Marx vil den teknologiske utviklingen gjøre at den generelle velstanden ikke lenger avhenger av «massenes arbeid», men av «det generelle intellekt», det vil si den allmenne kunnskapen i samfunnet. Kunnskap og teknologien vil etter hvert gjøre at produksjon basert på bytteverdi bryter sammen og det nødvendige arbeidet i samfunnet blir redusert til et minimum. Mason følger her postarbeideristenes lesning der kunnskapssamfunnet realiserer situasjonen «Fragmentet» beskriver, hvor «det generelle intellektet» er blitt den dominerende produktivkraften og dermed nærmest gjør livet i seg selv produktivt og verdiskapende. Men Mason legger mer vekt på Marx’ kritiske lesning av Adam Smiths og David Ricardos teori om at kun menneskelig arbeid skaper verdi. Økonomisk teori har forlatt denne teorien til fordel for teorien om marginalnytte: Hva folk er villige til å betale for en vare eller tjeneste viser verdien den har for dem. Men denne teorien sier lite om forholdet mellom arbeid og verdi, og hvorfor arbeidstid fortsatt er så viktig for dagens økonomi. Marx’ teori sier svært forenklet at verdi kan måles i arbeidstid i form av «abstrakt arbeid»: For at en arbeider skal produsere en vare er kostnaden det arbeidet som kreves for at han eller hun skal ha det de trenger for å overleve og delta i samfunnet. Tiden det tar å produsere de ulike varene og tjenestene danner dermed et forhold som gjør at man kan etablere tid som mål for en vares verdi. Teknologisk produktivitetsøkning reduserer dermed nødvendigvis verdien i hver enkelt vare: Hvis en skjorte i førindustriell håndverksproduksjon tok en time å lage, mens man med maskineri kan lage ti skjorter i timen, blir verdien av enkeltskjorta dermed en tiendedel av en time. Samtidig kan fabrikanten selge langt flere skjorter inntil et visst punkt der det ikke finnes rom for mer ekspansjon, når markedet er mettet. Ifølge Mason avdekker denne arbeidsverditeorien digitaliseringens sentrale problem: Hva skjer når vareproduksjonen ikke involverer menneskelig arbeid og får varenes verdi til å gå mot null? De siste 25 årene har den tredje industrielle revolusjonens problemer med verdiskaping blitt diskutert mye innen nymarxistisk teori, men også av mainstreamøkonomer som Jeremy Rifkin. Han har lenge påpekt at automatisering har fjernet langt flere arbeidsplasser i Europa enn utflytting til lavkostland. Og arbeidsplassene som har blitt skapt som erstatning er ofte lavtlønte servicejobber med liten merverdi. Men der Rifkin mener massearbeidets tid er over uten å gi noen særlige alternativer, ser Mason en åpning for en postkapitalisme, nettopp her i ferden mot null verdi. Mason tenker seg en slags akselerasjonisme: Jo mindre vi trenger å bruke på kommersielle varer, jo mer vil vi frigjøres fra den kapitalistiske varesyklusen. Dette forutsetter velkjente tiltak: monopoler må brytes og patent- og åndsverklover endres, nettverk må etableres for å produsere energi billigere og desentralisert, og borgerlønn må innføres. Tanken er forlokkende, og kanskje mulig, hvem vet? Det er nettopp styrken i PostCapitalism», at den går fra en kritisk kriseteori til en optimistisk tro på at små ideer og prosjekter kan vokse seg store og endre en døende kapitalisme. I stedet for å henfalle til nostalgi for etterkrigstidens industrikapitalisme eller resignasjon, ser Mason framover. For selv om forslagene hans kan synes mangelfulle, er debatten og refleksjonen over alternativer viktigere enn noensinne. Ja, Wikipedia og Linux er unntak – som raskt kan kommersialiseres slik som Facebook eller Twitter. Men hvorfor resignere og tenke at dagens kapitalisme vil bli avløst av en kjipere versjon med kommersialiseringen av «postkapitalistiske» alternativer, når andre mulighetene kanskje finnes?

Fred, frihet og alt gratis
KLASSEKAMPEN 1 2015-09-09 Sida 17  -  Sektion: 1,KLA11ONE  -  Del: 1
Författare: Remi Nilsen 
 Paul Mason: PostCapitalism: A Guide to our Future Allen Lane (2015)



De økonomiske utsiktene i store deler av verden er nedslående, med få troverdige prognoser om vekst på samme nivå som tiårene før finanskrisa. I PostCapitalism: A Guide to the Future» argumenterer britiske Channel 4s økonomiredaktør Paul Mason for at de økonomiske krisene de siste årene viser at informasjonsteknologien har sabotert kapitalismens gang. Samtidig har den lagt veien åpen for et bedre alternativ for menneskehetens og planetens velferd, med en overgang til postkapitalismen «lik overgangen fra føydalsamfunnet til kapitalismen».

Kort fortalt argumenterer Mason for at kapitalismen har gått gjennom fire teknologidrevne sykluser (kondratjevbølger) siden slutten av 1700-tallet, men at den nåværende, den femte, har stoppet opp. Årsaken er at denne syklusen er basert på informasjonsteknologi som til forskjell fra all tidligere teknologi har «en spontan tendens til å oppløse markeder, ødelegge eierskap og bryte ned forholdet mellom arbeid og lønn».

Masons tese er ikke ny. Den henter mye inspirasjon fra 90-tallets og det tidlige 2000-tallets refleksjon over omveltningene i kjølvannet av mikroprosessorens utbredelse i det som ofte blir kalt den tredje industrielle revolusjon. Framveksten av internett, digitaliseringen av arbeidslivet og vareproduksjonen ga på 90-tallet opphav til en kapitalistisk optimisme om evig vekst, fordi de «immaterielle» eller «vektløse» markedene bar i seg muligheten for grenseløs produksjonsvekst og uendelige markeder. Nærmest som et speilbilde, så mange i den samme utviklingen en mulig eller uunngåelig overskridelse av både arbeidet og vareøkonomien. Åpen kildekode, samarbeid via frie globale nettverk, og fri tilgang til all verdens kunnskap ville åpne for deling og produksjon utenfor markedet og gjøre det tradisjonelle lønnsarbeidet stadig mer overflødig.

Noen så her også en gryende arvtaker til den tradisjonelle arbeiderklassen, nemlig kognetariatet. Den såkalte postarbeiderismen, med Antonio Negri i spissen, mente at i denne nye kognitive kapitalismen blir de sentrale varene – kunnskap, språk, kode – ikke lenger produsert i en fysisk fabrikk, men av «immaterielt arbeid» med hele samfunnet som fabrikk. Og arbeiderne i denne kapitalismen bærer på et enormt revolusjonært potensial, fordi de er produksjonsmidlene. Arbeidet deres avhenger av deres kunnskap, kognitive og sosiale evner og ikke maskiner, dermed har de allerede kontroll over produksjonsmidlene. Kapitalen er på den andre siden bare en «parasitt» på denne sosiale produksjonen, som Negri og Michael Hardt skriver i «Imperiet» (2000).

Interessen for denne tenkningen har sunket de seneste årene, sannsynligvis fordi internettet er blitt stadig mer kommersialisert, avgrenset og dominert av gigantselskaper. Samtidig har finanskrisa skapt et mer prekært arbeidsliv, voksende gjeld og økende ulikheter som «delingsøkonomien» ikke har redusert – deling er snarere blitt innlemmet i markedet med tjenester som Air b’n’b og Uber. Av den grunn er det interessant at Mason vender tilbake til denne tenkningen med et kritisk blikk på de økonomiske konsekvensene, men et optimistisk blikk på de revolusjonerende mulighetene i den tredje industrielle revolusjon.

Informasjonsteknologi reduserer, ifølge Mason, behovet for arbeid, ødelegger markedets evne til prisdannelse og legger til rette for nettverksbasert samarbeidende produksjon utenfor markedet. Foruten Masons eksempler, Wikipedia og Linux der folk bidrar til en viktig produksjon utenfor markedet, er informasjonsteknologien mer generelt en trussel mot alle «immaterielle» markeder, fordi alle i prinsippet kan reprodusere og distribuere nærmest kostnadsfritt. Slik trues en av kapitalismens grunnleggende bestanddeler: varen forstått som et eksemplar og knapphetsgode. Og hvis 3D-printere en dag leverer hva vi blir lovet, vil også den fysiske varen miste sin status.

For en del år siden kjørte den amerikanske rettighetsorganisasjonen MPAA en holdningskampanje mot fildeling med det retoriske spørsmålet: «Du ville ikke stjålet en bil?» Men som mange påpekte var det relevante spørsmålet: «Ville du kopiert en bil?»

Ja, selvsagt ville jeg og alle andre kopiert en bil kostnadsfritt hvis det var mulig. En slik mulighet ville gjort vareknapphet til en saga blott og – som Keynes sa – ville «menneskeheten for første gang bli konfrontert med det virkelige problem: Hva skal vi bruke den økonomiske friheten til?». Den tredje industrielle revolusjon truer slik sett kapitalismen på et eksistensielt nivå, hvis vi følger Mason, nemlig i selve verdiskapingen i ordets konkrete betydning. I de forrige industrielle revolusjonene har ny teknologi erstattet gamle produksjonsformer med nye som har skapt nye markeder og arbeidsplasser. I den tredje industrielle revolusjon derimot forsvinner arbeidsplassene langt raskere enn nye markeder skapes.

Ifølge Mason forutså Marx denne utviklingen allerede for 150 år siden i det såkalte «Fragment om maskiner», et titall sider fra det ufullførte verket «Gründrisse» (1858). Fragmentet er blitt tolket på ulikt vis etter at «Gründrisse» ble utgitt i 1939.

Marx reflekterer her over hvordan maskinene gjør at «arbeideren trer til side i produksjonsprosessen i stedet for å være dens hovedaktør». Teknologien gjør at det ikke er det direkte arbeidet, men snarere arbeiderens «forståelse av naturen og mestring av naturen gjennom hans nærvær som sosialt legeme» som er «den store grunnsteinen for produksjon og velstand». Ifølge Marx vil den teknologiske utviklingen gjøre at den generelle velstanden ikke lenger avhenger av «massenes arbeid», men av «det generelle intellekt», det vil si den allmenne kunnskapen i samfunnet. Kunnskap og teknologien vil etter hvert gjøre at produksjon basert på bytteverdi bryter sammen og det nødvendige arbeidet i samfunnet blir redusert til et minimum.

Mason følger her postarbeideristenes lesning der kunnskapssamfunnet realiserer situasjonen «Fragmentet» beskriver, hvor «det generelle intellektet» er blitt den dominerende produktivkraften og dermed nærmest gjør livet i seg selv produktivt og verdiskapende. Men Mason legger mer vekt på Marx’ kritiske lesning av Adam Smiths og David Ricardos teori om at kun menneskelig arbeid skaper verdi.

Økonomisk teori har forlatt denne teorien til fordel for teorien om marginalnytte: Hva folk er villige til å betale for en vare eller tjeneste viser verdien den har for dem. Men denne teorien sier lite om forholdet mellom arbeid og verdi, og hvorfor arbeidstid fortsatt er så viktig for dagens økonomi. Marx’ teori sier svært forenklet at verdi kan måles i arbeidstid i form av «abstrakt arbeid»: For at en arbeider skal produsere en vare er kostnaden det arbeidet som kreves for at han eller hun skal ha det de trenger for å overleve og delta i samfunnet. Tiden det tar å produsere de ulike varene og tjenestene danner dermed et forhold som gjør at man kan etablere tid som mål for en vares verdi.

Teknologisk produktivitetsøkning reduserer dermed nødvendigvis verdien i hver enkelt vare: Hvis en skjorte i førindustriell håndverksproduksjon tok en time å lage, mens man med maskineri kan lage ti skjorter i timen, blir verdien av enkeltskjorta dermed en tiendedel av en time. Samtidig kan fabrikanten selge langt flere skjorter inntil et visst punkt der det ikke finnes rom for mer ekspansjon, når markedet er mettet.

Ifølge Mason avdekker denne arbeidsverditeorien digitaliseringens sentrale problem: Hva skjer når vareproduksjonen ikke involverer menneskelig arbeid og får varenes verdi til å gå mot null?

De siste 25 årene har den tredje industrielle revolusjonens problemer med verdiskaping blitt diskutert mye innen nymarxistisk teori, men også av mainstreamøkonomer som Jeremy Rifkin. Han har lenge påpekt at automatisering har fjernet langt flere arbeidsplasser i Europa enn utflytting til lavkostland. Og arbeidsplassene som har blitt skapt som erstatning er ofte lavtlønte servicejobber med liten merverdi. Men der Rifkin mener massearbeidets tid er over uten å gi noen særlige alternativer, ser Mason en åpning for en postkapitalisme, nettopp her i ferden mot null verdi. Mason tenker seg en slags akselerasjonisme: Jo mindre vi trenger å bruke på kommersielle varer, jo mer vil vi frigjøres fra den kapitalistiske varesyklusen. Dette forutsetter velkjente tiltak: monopoler må brytes og patent- og åndsverklover endres, nettverk må etableres for å produsere energi billigere og desentralisert, og borgerlønn må innføres.

Tanken er forlokkende, og kanskje mulig, hvem vet? Det er nettopp styrken i PostCapitalism», at den går fra en kritisk kriseteori til en optimistisk tro på at små ideer og prosjekter kan vokse seg store og endre en døende kapitalisme. I stedet for å henfalle til nostalgi for etterkrigstidens industrikapitalisme eller resignasjon, ser Mason framover. For selv om forslagene hans kan synes mangelfulle, er debatten og refleksjonen over alternativer viktigere enn noensinne.

Ja, Wikipedia og Linux er unntak – som raskt kan kommersialiseres slik som Facebook eller Twitter. Men hvorfor resignere og tenke at dagens kapitalisme vil bli avløst av en kjipere versjon med kommersialiseringen av «postkapitalistiske» alternativer, når andre mulighetene kanskje finnes?