/gist:488f892e766b5a3fec6a

## gistfile1.txt
Troen på at vi går mot en post-kapitalisme er i beste fall naiv
MORGENBLADET 2015-10-16 Sida 30-31  -  Del: 1
Författare: Evgeny Morozov

Silicon Valley har kanskje verdens største forråd av freidighet og arroganse. Men er S teknologibransjen også i ferd med å legge grunnlaget for en ny økonomisk orden?
Både kritikere og klakører ser ut til å enes om at så er tilfelle. Den største uenigheten dreier seg om nøyaktig hva slags orden dette vil bli.
Paul Masons nye bok om «post-kapitalismen», som for tiden skaper bølger i Storbritannina, har noe for hver leir i debatten. Den er siste tilskudd i en sviskesjanger som folk som Daniel Bell og Peter Drucker etablerte for flere tiår siden. Etter hvert som alt blir digitalisert og knyttet sammen i nettverk, vil selv våre nye næringslivsherskere få vanskeligheter med å holde tilbake det radikale potensialet - for nye former for protest og sosial organisering - som følger med, hevder Mason.
Men hva om Mason bare har halvveis rett? Med andre ord: Selv om det godt kan hende at vi, med Silicon Valley ved roret, virkelig beveger oss i retning av en av disse post-epokene, hvorfor gå ut fra at det er kapitalismen, og ikke for eksempel ideen om sosialdemokratiet, som blir forlatt?
I dag virker et slikt scenario langt mer sannsynlig.
Helt fra begynnelsen av har sosialdemokratiet vært et kompromiss. Det oppsto på forskjellige tidspunkter i forskjellige land, men kjernen var den samme: Storkapitalen og den moderne reguleringsstaten kom til slutt til en gjensidig fordelaktig ordning hvor staten ikke skulle utfordre markedets forrang som hovedvirkemiddel i den økonomiske utviklingen, mens selskapene skulle finne seg i betydelig regulering og kontroll.
Dette var det berømte sosialdemokratiske kompromisset som gjorde Europa til et så godt sted å leve. Det ga grunn til moderat optimisme, i hvert fall hos de oppblomstrende sosialdemokratiske partiene, om at fremskrittet var alle-
stedsnærværende og evigvarende. Økonomiene vokste, arbeiderne var beskyttet og nøt godt av fantastiske helsetjenester. Forbrukerne kunne være trygge på at rettighetene deres ikke ville bli trampet på av selskapene de handlet med.
Systemet så ut til å fungere utmerket, i hvert fall for en stund. Men selv om det ikke var åpenbart for alle, var det bygget på gyngende grunn. For det første baserte det seg på at økonomiene kom til å vokse nesten i det uendelige, slik at staten kunne ta regningen for rundhåndede velferdsoverføringer. For det andre forutsatte det sporadiske taktiske statlige inngrep i enkelte industrier og sektorer for å sikre verdige arbeidsforhold. Men de delene av økonomien som var privatisert, liberalisert eller aldri noen gang var blitt ordentlig regulert (og teknologisektoren i bredeste forstand oppfyller alle tre betingelser) ga myndighetene lite manøvreringsrom. For det tredje: Sosialdemo-
kratiets «ånd» krevde at borgerne selv satte pris på edle verdier som solidaritet og rettferdighet - holdninger som også fikk uttrykk i konkrete lover og regler.
Alle disse tre forutsetningene er nå i ferd med å bryte sammen - under det rasende angrepet
fra både nyliberalismen og Silicon Valley, hvor sistnevnte uten den minste skruppel utnytter de mange inkonsekvensene, flertydighetene og retoriske svakhetene i det sosialdemokratiske idealet.
Ubers tilnærming er spesielt avslørende. Hvorfor skulle de bry seg om at noen byer krever at taxisjåførene må ta kurs i hvordan man skal behandle blinde eller uføre passasjerer, for eksempel? For Uber er alle passasjerer skapt like, og det er ikke noe poeng å pådra seg den slags ekstrautgifter: Uførhet eksisterer ikke som post i regnskapet.
For noen tiår siden, da den hodelø-
se forbruksmentaliteten ennå ikke hadde ødelagt vår evne til å tenke kollektivt, ville vi kanskje ha syntes en slik holdning var forkastelig. I
dag er det imidlertid ikke lenger så enkelt.
Hvorfor, vil noen kanskje si, skal min drosjeregning subsidiere reisene til de blinde og uføre?
Selskapet Uber ønsker på samme måte å få
være i fred, og hevder at dette vil gi større kundetilfredshet - og det har de selvsagt rett i, så lenge den eneste målestokken for å måle tilfredshet er prisen kunden betaler.
Ironisk nok er det nettopp ved å fremheve det særegne ved informasjonsteknologi og digital teknologi - post-kapitalismens kjennetegn, slik Mason ser det - at Uber rettferdiggjør sine beinharde ansettelsesvilkår, som er langt mer typiske for kapitalismen før fremveksten av sosialdemokratiet.
De er bare et «teknologiselskap» hevder de. Det spiller ingen rolle at Ubers sjåfører blir utsatt for omfattende overvåkning og sterkt press - for eksempel til å beholde en god kunderan-
gering eller holde andelen aksepterte turtilbud høy nok - i langt større grad enn arbeiderne i en typisk tayloristisk fabrikk i 1920-årene. Til tross for den omfattende kontrollen Uber utøver overfor dem, er ikke disse sjåførene engang formelt ansatt, noe som har gjort at selskapet til og med må forsvare seg i amerikanske rettssaler -
som ikke akkurat har utmerket seg som voktere av arbeidstagernes rettigheter. Man kan selvfølgelig forsøke å trøste seg med den fleksibiliteten i arbeidsforholdet som Uber tilbyr, men selv det er bare en funksjon av den generelle usikkerheten blant arbeidsfolk, hvor mange står uten jobb og sliter for å få endene til å møtes. Uber kan være sikker på at det alltid vil være noen, et eller annet sted, som er villige til å kjøre, om så bare for noen timer.
Fremtidens arbeidsliv behøver ikke egentlig være avskyelig, brutalt og kort - med mindre du altså kjører for Uber.
Kaster man et raskt blikk på andre
dimensjoner ved det som pleide å kalles «sosialdemokrati», ser det like dystert ut. Grunnvollen er i ferd med å smuldre opp. Det er for ek-
EVGENY MOROZOV Har skrevet bøkene The Net Delusion: The Dark Side of Internet Freedom og To Save Everything, Click Here: The Folly of Technological Solutionism.
AKTUELL BOK Paul Mason PostCapitalism. A Guide to Our Future 368 sider. Allen Lane 2015
De fleste av oss har vanskelig for å begripe hvorfor flybilletten vi kjøpte på nettet, kostet det den gjorde.
sempel få helsetjenester i Europa som vil over leve de økende utfordringene fra aldring, fedme og krympende budsjetter til å håndtere slike problemer.
Dette forklarer hvorfor det er så mye irrasjo nell jubel over potensialet til kroppsnær tekno logi, smarte sensorer og kombinasjoner av disse som lokker med å erstatte den nåværende mo dellen med forebyggende tiltak. Den tiden da det var mulig å ikke tenke noe særlig på helsen er over. Helse-appene er en utømmelig kilde ti engstelse - og det var nettopp ved å redusere engstelse det sosialdemokratiske prosjektet fak tisk fungerte.
Et lignende angrep rettes mot et annet av so sialdemokratiets bolverk: tanken om forbruker sikkerhet. Den blir rett og slett opphevet av selve det digitale markedet. Etter hvert som markedsføring og data-innsamling får viktigere roller i den digitale økonomien, ender vi opp med algoritmisk bestemte priser som er person lig tilpassede, så vi ikke sjelden ender opp med å kjøpe til den høyeste prisen vi er beredt til å betale. Ubers etterspørselsbaserte prismekanis mer er bare ett av mange eksempler. De leste av oss har vanskelig for å begripe hvorfor ly billetten vi kjøpte på nettet, kostet det den gjorde. På tross av alle appene som fortelle oss hvor mange kalorier det er i varene vi kjø per og hvor de er produsert, er konsumentene også på vei inn i en ny mørk tidsalder. Vi ha ingen anelse om hvorfor vi betaler det vi gjø for produkter vi blir subliminalt påvirket ti å kjøpe.
Silicon Valley retter også et angrep mo selve ilosoien bak sosialdemokratiet - a markedsendrende regler og reguleringer kan bestemmes av myndigheter og bystyrer. Sili con Valley er uenig: Den eneste tilbørlige be grensningen på markedets utsvevelser e markedet selv. Dermed er det opp til konsu mentene selv å strafe dårlige sjåfører og upå litelige hotellverter - gjennom dårlige anmel delser, for eksempel. Myndighetene bør holde seg unna.
Er resultatet av alt dette «post-kapitalisme» Vel, kanskje - men bare hvis vi innser at kapi talismen, i hvert fall i det meste av det forrige århundret, har vært holdt stabil av det sosial demokratiske kompromisset som nå holder på å bli utdatert. I den grad «post-kapitalismen» oppstår gjennom svekket sosial beskyttelse og deregulering av næringslivet, kan vi like gjerne være presise i deinisjonene: Hvis Silicon Valley representerer en endring til noe, er det antage lig til «pre-kapitalismen».
	Troen på at vi går mot en post-kapitalisme er i beste fall naiv
	MORGENBLADET 2015-10-16 Sida 30-31 - Del: 1
	Författare: Evgeny Morozov

	Silicon Valley har kanskje verdens største forråd av freidighet og arroganse. Men er S teknologibransjen også i ferd med å legge grunnlaget for en ny økonomisk orden?
	Både kritikere og klakører ser ut til å enes om at så er tilfelle. Den største uenigheten dreier seg om nøyaktig hva slags orden dette vil bli.
	Paul Masons nye bok om «post-kapitalismen», som for tiden skaper bølger i Storbritannina, har noe for hver leir i debatten. Den er siste tilskudd i en sviskesjanger som folk som Daniel Bell og Peter Drucker etablerte for flere tiår siden. Etter hvert som alt blir digitalisert og knyttet sammen i nettverk, vil selv våre nye næringslivsherskere få vanskeligheter med å holde tilbake det radikale potensialet - for nye former for protest og sosial organisering - som følger med, hevder Mason.
	Men hva om Mason bare har halvveis rett? Med andre ord: Selv om det godt kan hende at vi, med Silicon Valley ved roret, virkelig beveger oss i retning av en av disse post-epokene, hvorfor gå ut fra at det er kapitalismen, og ikke for eksempel ideen om sosialdemokratiet, som blir forlatt?
	I dag virker et slikt scenario langt mer sannsynlig.
	Helt fra begynnelsen av har sosialdemokratiet vært et kompromiss. Det oppsto på forskjellige tidspunkter i forskjellige land, men kjernen var den samme: Storkapitalen og den moderne reguleringsstaten kom til slutt til en gjensidig fordelaktig ordning hvor staten ikke skulle utfordre markedets forrang som hovedvirkemiddel i den økonomiske utviklingen, mens selskapene skulle finne seg i betydelig regulering og kontroll.
	Dette var det berømte sosialdemokratiske kompromisset som gjorde Europa til et så godt sted å leve. Det ga grunn til moderat optimisme, i hvert fall hos de oppblomstrende sosialdemokratiske partiene, om at fremskrittet var alle-
	stedsnærværende og evigvarende. Økonomiene vokste, arbeiderne var beskyttet og nøt godt av fantastiske helsetjenester. Forbrukerne kunne være trygge på at rettighetene deres ikke ville bli trampet på av selskapene de handlet med.
	Systemet så ut til å fungere utmerket, i hvert fall for en stund. Men selv om det ikke var åpenbart for alle, var det bygget på gyngende grunn. For det første baserte det seg på at økonomiene kom til å vokse nesten i det uendelige, slik at staten kunne ta regningen for rundhåndede velferdsoverføringer. For det andre forutsatte det sporadiske taktiske statlige inngrep i enkelte industrier og sektorer for å sikre verdige arbeidsforhold. Men de delene av økonomien som var privatisert, liberalisert eller aldri noen gang var blitt ordentlig regulert (og teknologisektoren i bredeste forstand oppfyller alle tre betingelser) ga myndighetene lite manøvreringsrom. For det tredje: Sosialdemo-
	kratiets «ånd» krevde at borgerne selv satte pris på edle verdier som solidaritet og rettferdighet - holdninger som også fikk uttrykk i konkrete lover og regler.
	Alle disse tre forutsetningene er nå i ferd med å bryte sammen - under det rasende angrepet
	fra både nyliberalismen og Silicon Valley, hvor sistnevnte uten den minste skruppel utnytter de mange inkonsekvensene, flertydighetene og retoriske svakhetene i det sosialdemokratiske idealet.
	Ubers tilnærming er spesielt avslørende. Hvorfor skulle de bry seg om at noen byer krever at taxisjåførene må ta kurs i hvordan man skal behandle blinde eller uføre passasjerer, for eksempel? For Uber er alle passasjerer skapt like, og det er ikke noe poeng å pådra seg den slags ekstrautgifter: Uførhet eksisterer ikke som post i regnskapet.
	For noen tiår siden, da den hodelø-
	se forbruksmentaliteten ennå ikke hadde ødelagt vår evne til å tenke kollektivt, ville vi kanskje ha syntes en slik holdning var forkastelig. I
	dag er det imidlertid ikke lenger så enkelt.
	Hvorfor, vil noen kanskje si, skal min drosjeregning subsidiere reisene til de blinde og uføre?
	Selskapet Uber ønsker på samme måte å få
	være i fred, og hevder at dette vil gi større kundetilfredshet - og det har de selvsagt rett i, så lenge den eneste målestokken for å måle tilfredshet er prisen kunden betaler.
	Ironisk nok er det nettopp ved å fremheve det særegne ved informasjonsteknologi og digital teknologi - post-kapitalismens kjennetegn, slik Mason ser det - at Uber rettferdiggjør sine beinharde ansettelsesvilkår, som er langt mer typiske for kapitalismen før fremveksten av sosialdemokratiet.
	De er bare et «teknologiselskap» hevder de. Det spiller ingen rolle at Ubers sjåfører blir utsatt for omfattende overvåkning og sterkt press - for eksempel til å beholde en god kunderan-
	gering eller holde andelen aksepterte turtilbud høy nok - i langt større grad enn arbeiderne i en typisk tayloristisk fabrikk i 1920-årene. Til tross for den omfattende kontrollen Uber utøver overfor dem, er ikke disse sjåførene engang formelt ansatt, noe som har gjort at selskapet til og med må forsvare seg i amerikanske rettssaler -
	som ikke akkurat har utmerket seg som voktere av arbeidstagernes rettigheter. Man kan selvfølgelig forsøke å trøste seg med den fleksibiliteten i arbeidsforholdet som Uber tilbyr, men selv det er bare en funksjon av den generelle usikkerheten blant arbeidsfolk, hvor mange står uten jobb og sliter for å få endene til å møtes. Uber kan være sikker på at det alltid vil være noen, et eller annet sted, som er villige til å kjøre, om så bare for noen timer.
	Fremtidens arbeidsliv behøver ikke egentlig være avskyelig, brutalt og kort - med mindre du altså kjører for Uber.
	Kaster man et raskt blikk på andre
	dimensjoner ved det som pleide å kalles «sosialdemokrati», ser det like dystert ut. Grunnvollen er i ferd med å smuldre opp. Det er for ek-
	EVGENY MOROZOV Har skrevet bøkene The Net Delusion: The Dark Side of Internet Freedom og To Save Everything, Click Here: The Folly of Technological Solutionism.
	AKTUELL BOK Paul Mason PostCapitalism. A Guide to Our Future 368 sider. Allen Lane 2015
	De fleste av oss har vanskelig for å begripe hvorfor flybilletten vi kjøpte på nettet, kostet det den gjorde.
	sempel få helsetjenester i Europa som vil over leve de økende utfordringene fra aldring, fedme og krympende budsjetter til å håndtere slike problemer.
	Dette forklarer hvorfor det er så mye irrasjo nell jubel over potensialet til kroppsnær tekno logi, smarte sensorer og kombinasjoner av disse som lokker med å erstatte den nåværende mo dellen med forebyggende tiltak. Den tiden da det var mulig å ikke tenke noe særlig på helsen er over. Helse-appene er en utømmelig kilde ti engstelse - og det var nettopp ved å redusere engstelse det sosialdemokratiske prosjektet fak tisk fungerte.
	Et lignende angrep rettes mot et annet av so sialdemokratiets bolverk: tanken om forbruker sikkerhet. Den blir rett og slett opphevet av selve det digitale markedet. Etter hvert som markedsføring og data-innsamling får viktigere roller i den digitale økonomien, ender vi opp med algoritmisk bestemte priser som er person lig tilpassede, så vi ikke sjelden ender opp med å kjøpe til den høyeste prisen vi er beredt til å betale. Ubers etterspørselsbaserte prismekanis mer er bare ett av mange eksempler. De leste av oss har vanskelig for å begripe hvorfor ly billetten vi kjøpte på nettet, kostet det den gjorde. På tross av alle appene som fortelle oss hvor mange kalorier det er i varene vi kjø per og hvor de er produsert, er konsumentene også på vei inn i en ny mørk tidsalder. Vi ha ingen anelse om hvorfor vi betaler det vi gjø for produkter vi blir subliminalt påvirket ti å kjøpe.
	Silicon Valley retter også et angrep mo selve ilosoien bak sosialdemokratiet - a markedsendrende regler og reguleringer kan bestemmes av myndigheter og bystyrer. Sili con Valley er uenig: Den eneste tilbørlige be grensningen på markedets utsvevelser e markedet selv. Dermed er det opp til konsu mentene selv å strafe dårlige sjåfører og upå litelige hotellverter - gjennom dårlige anmel delser, for eksempel. Myndighetene bør holde seg unna.
	Er resultatet av alt dette «post-kapitalisme» Vel, kanskje - men bare hvis vi innser at kapi talismen, i hvert fall i det meste av det forrige århundret, har vært holdt stabil av det sosial demokratiske kompromisset som nå holder på å bli utdatert. I den grad «post-kapitalismen» oppstår gjennom svekket sosial beskyttelse og deregulering av næringslivet, kan vi like gjerne være presise i deinisjonene: Hvis Silicon Valley representerer en endring til noe, er det antage lig til «pre-kapitalismen».