Svar på https://dusken.no/artikkel/27368/fa-slutt-pa-glshaugens-runkering/

svar.txt

Som tidligere informatikkstudent, nå ansatt i en bedrift i Oslo-området, drar jeg kjennskap på en del av det du sier om kulturelle forskjeller mellom Dragvoll og andre campus. Helt fra tiden da jeg begynte på NTNU i 2007 fikk jeg tredd nedover hodet at man skulle tenke på studenter fra Dragvoll som rivaler. Allikevel kan jeg ikke si at jeg kjenner meg igjen i det hatet du beskriver, eller hva kulturen på Gløshaugen bidrar til.

Linjeforeningen Online er ung. Ikke bare sett i forhold til mastodontene på Gløshaugen, som i disse dager holder på å runde 100 år, men også fordi så å si alt falt i grus i løpet av dotkombobla og man startet på bar bakke, nesten uten studenter på studiet. 2002, da Informatikk flyttet fra den Allmennvitenskapelige Høgskolen's lokalt på Lage til NTNU Gløshaugen, besto hele linjeforeningen Online av en håndfull studenter som organiserte så å si alt alene. Gå tilbake til ca 1995, så var alt igjen startet på nytt fordi vi manglet interesse og kontinuitet. Etter det jeg erfarer sliter mange linjeforeninger på Dragvoll med det samme, og det er vanskelig.

Mine første opplevelser av linjeforeningen Online var enkle sosiale arrangement og kanskje en bedpress i måneden, som stort sett var forbeholdt mastere. Det var ikke snakk om noe berg av penger den gangen. Bedriftspresentasjonene, og dermed pengene, var noe sivilingeniørene holdt på med. Vi som ikke fikk den tittelen var ansett som mindreverdige selv på Gløshaugen. Svarte man "Jeg tilhører Online" i en sosial setting på tvers av linjeforeninger var det ingen som visste hvilken linjeforening vi tilhørte, hva vi studerte, eller hvilket campus vil holdt til på. Denne reaksjonen kan andre på Gløshaugen også kjenne seg igjen i, ettersom mange realfagbaserte linjer på Gløshaugen har en siving- og en ikke-sivingvariant.

Det er ikke til å legge skjul på at IT var på vei opp igjen i 2007, men allikevel var det tungt for Online å finne innpass. Det ble ofret mye tid på å vise interesse for andre linjeforeninger, vi inviterte til immball, og stilte opp på alle vi fikk invitasjoner til. Vi arrangerte sammenkomster på tvers av linjer, og plukket opp en del tradisjoner mange hadde glemt og laget nye. Vi tok ansvar for infrastruktur, bidro til å skape nye forum hvor alle fikk være med, og vi kjempet oss inn blandt bedriftene. I stor grad den gangen kom ikke bedriftene til oss. De var allerede hos Abakus, og vi fikk noen plasser av dem nå og da. Vi hadde noen egne også. Men det ordnet seg til slutt for oss, vi så på hva de andre gjorde og forsøkte å lære av dem, hvordan de kontaktet bedrifter, og hvordan de gjennomførte sine arrangement.

I all min tid på Gløshaugen har jeg ikke følt at ting har blitt kastet etter informatikerne. De som starter kommer inn i en forening som har opparbeidet mye kunnskap om driften sin, og de stiller seg ivrige i kø for å bli med på jobben videre. Som en person som jobber med rekruttering i dag, så har jeg forstått hvilken verdi det er å få tak i disse menneskene. Arrogansen det snakkes om her ser jeg lite til, i alle fall ikke i noen høyere grad enn arrogante personer eksisterer uavhengig av Gløshaugens runkering.

Det jeg ønsker å få frem med min beretning er bare at veien til et sted hvor ting fungerer, og man kaster perler etter svin, er lang. Det tar tid å komme dit. Mange av dem som har fått i stand dette bruker mye tid på dette, noe som ikke vektlegges i stor grad når NTNU så fint utbasunerer hvor god tilknytning de har til næringslivet. Såvidt jeg vet er hovedbidraget fra NTNU - til ethvert arrangement knyttet til næringsliv - et tak å stå under. Arbeidet med kontakt, organisering, gjennomføring, og opprydning er båret på skuldrene til studenter.

Min personlige mening er at roten til den kulturelle forskjellen mellom Dragvoll og Gløshaugen er frivillighetskulturen blant linjeforeningene. Studenter på Gløshaugen brenner virkelig for denne tilhørigheten til sitt studium, og det er noe jeg alltid har følt mangler litt på Dragvoll. Det er linjeforeninger både på Gløshaugen og Dragvoll som ikke har de mulighetene denne saken er basert på, men allikevel er stolte av sitt studium, sin linjeforening og sine medstudenter. Jeg håper bare at man heller kan forsøke å dra hverandre opp, enn å skulle bryte andre ned.

Og helt til slutt, når det gjelder materielle goder vet jeg ikke helt hva du snakker om engang. Det største utbyttet jeg har fra min tid på bedpresser er en håndfull kulepenner og skriveblokker med firmalogoer på. De som bruker pengene fra bedriftspresentasjon på personlig vinning er ansett som utnyttende og uærlige, også på Gløshaugen. Pengene kommer fra studentmassen, og skal tilbake til studentmassen.