ARTIKKEL: CO2 - http://forum.norbrygg.no/threads/artikkel-co-8322.1449

gistfile1.txt

Skrevet av Gahr Smith-Gahrsen, november 2008.

CO2, eller kullsyre, som vi ofte (og strengt tatt feilaktig) kaller det når vi snakker om CO2 i drikke, er gjerne en kilde til frustrasjon blant hjemmebryggere. Særlig er emnet stadig problematisk for nybegynnere. Hvem har ikke hørt linjer som ”ølet har stått på flasker i to uker, men er helt flatt…”, eller ”ølet stod i taket da jeg åpnet flasken…”? Prosessen ellers i bryggingen kan ha gått knirkefritt, men den siste prikken over i-en mangler. Flatt øl er stort sett lik kjedelig øl, og slike opplevelser kan være nok til å skremme mange vekk fra videre eksperimenter i ølbryggingens forunderlige verden. Det er typisk også blant annet slike opplevelser som har gitt mange uinnvidde oppfatningen av at hjemmebrygget øl per definisjon er dårlig. Slike problemer kan i begynnelsen virke uoverstigelige, men de er definitivt ikke uløselige. Den følgende artikkel tar sikte på å belyse disse temaene: Hvordan får vi kullyre i ølet? Hvilke metoder kan man bruke? Hvor mye kullsyre trenger man? Hvilke problemer kan man støte på, og hvordan kan man gå fram for å løse disse?

CO2 og kullsyre

Siden det nå engang er et innarbeidet uttrykk, vil jeg bruke termen ”kullsyre” i betydningen ”karbondioksid” og ”CO2” i denne artikkelen, men i realiteten er de to forskjellige ting. Når CO2 kommer i kontakt med vann, dannes det karbonsyre (H2CO3), som er et annet navn på kullsyre. Hvor mye karbonsyre som kan løses i vannet avhenger av trykket. Jo høyere trykk, jo større mengde kan løses i vannet. Når trykket synker (les: når vi spretter korken på ølflasken), vil overtrykket av CO2 unnslippe, og karbonsyren gradvis gå over til CO2 igjen. Men som sagt, for enkelhets skyld bruker vi her uttrykket kullsyre i betydningen CO2.

Kullsyreinnhold i øl

Før man begynner en presentasjon av karboneringsmetoder, kan det være lurt å se litt på hvordan man oppgir CO2-innhold i øl.

Det er klart for de fleste at forskjellige øltyper har, og bør ha, forskjellig innhold av kullsyre for å oppnå optimal smak og aroma. Hvordan skal vi så kvantifisere gassmengden i forskjellige øl? Den mest vanlige måten å oppgi dette på er i volumer CO2. Hva betyr så dette? Hvis en væske inneholder ett volum CO2, vil det si at det i en liter av væsken vil være oppløst en mengde CO2 som ved atmosfærisk trykk ville hatt et volum på én liter. Når et øl så typisk inneholder 2,5 volumer CO2, vil det altså si at et øl inneholder en mengde CO2 per liter, som ved atmosfærisk trykk ville utgjort et volum på 2,5 liter. At et øl kan inneholde en større mengde CO2, målt i volum, enn det ølet selv utgjør, skyldes naturligvis at ølet oppbevares under trykk. Hva som regnes som ”ideelt” kullsyreinnhold i forskjellige øl skal vi komme tilbake til.

Karboneringsmetoder

For å få kullsyre i ølet vårt er det to metoder man kan bruke. Man kan enten sørge for at ølet ettergjærer nok i forpakningen man har valgt til det endelige produktet, normalt flasker eller fat for oss hjemmebryggere, til at man oppnår et tilfredsstillende kullsyrenivå, eller man kan tilsette CO2 i det ferdige produktet. Dette gjøres på fat, men med det rette utstyret kan ølet deretter enkelt tappes på flasker. Førstnevnte metode refereres ofte til som ”naturlig” karbonering, mens sistnevnte ofte betegnes som ”kunstig” karbonering.

Naturlig kullsyre

Metoden jeg vil presentere først, er såkalt naturlig kullsyresetting. Jeg behandler denne først av den enkle grunn at det er den rimeligste og også som regel den første metoden hjemmebryggere tar i bruk. Selv om metoden kanskje kan synes mindre sofistikert og teknisk underlegen den ”kunstige” metoden skal det være sagt at ettergjæring på fat eller flaske fortsatt er en svært vanlig metode for kullsyresetting i kommersielle bryggerier. Engelsk real ale og i all hovedsak belgiske spesialøl er karbonert på denne måten. Men også en del tyske øl brygget etter renhetsloven, er strengt tatt naturlig karbonert.

Fremgangsmåten for hjemmebryggere er relativt enkel. Man koker opp en bestemt mengde sukker i litt vann, man lager altså sukkerlake, lar det koke i ca. 15 minutter, og heller denne løsningen i en rengjort dunk, på engelsk ofte kalt ”bottling bucket”, og stikker om det ferdiggjærede ølet til denne. Det er viktig at ølet er ferdiggjæret ved bruk av denne metoden. Hvis det fortsatt er gjærbart sukker igjen i ølet på dette tidspunktet, vil det føre til at man får et høyere kullsyreinnhold enn ønsket i det ferdige ølet. I verste fall kan det føre til at flasker eksploderer. Det er også et poeng å helle sukkerlaken, ofte kalt ”priming”, i dunken før man stikker om. Hvis man heller den i etter omstikkingen, kan man få problemer med å få rørt ut løsningen jevnt i ølet, noe som igjen kan føre til ujevnt kullsyreinnhold i flaskene. Når man stikker om etter å ha helt sukkerlaken i den rene dunken først, vil den blande seg tifredsstillende med ølet uten at man trenger å røre. Eventuell røring kan tilføre ølet oksygen, noe som er svært lite ønskelig. Etter at ølet er stukket om til den nye dunken og blandet godt med primingen, fyller man det direkte på flasker. Hvis man kun skal fylle fat, er det best å droppe omstikkingen til en ny dunk, men heller tilsette primingen direkte i fatet. Da unngår man et ekstra ledd som kan utgjøre en infeksjonsfare i prosessen. Gjærrestene som befinner seg i ølet vil gjøre resten av jobben. Ettergjæringsprosessen kan gjerne ta en til to uker, enda lenger for sterkere øl.

Det er viktig ikke å sette ølet for kaldt under kondisjoneringen (som selve ettergjæringen gjerne blir omtalt som). Det er vanlig å la engelske og amerikanske øltyper stå ved ca. 20 °C, lagerøl ved en temperatur noe over gjæringstemperaturen (som gjerne er 10 °C). Rundt 15-20 °C er greit. Man kan selvsagt sette lagerøl til ettergjæring ved samme temperatur som man foretok primærgjæringen, men dette vil føre til at kondisjoneringen tar noe lenger tid. Den økte produksjonen av estere fra gjærens side som en følge av den økte temperaturen, vil likevel bli knapt, om i det hele tatt, merkbar, da det er snakk om så små mengder sukker. Belgiske sterkøltyper får gjerne et opphold i relativt varme temperaturer. Mange belgiske bryggerier har et ”varmerom”, hvor ølet får ettergjære i temperaturer opp mot 25 °C. Etter at ølet har oppnådd det ønskede kullsyreinnholdet, dvs. etter at all primingen er gjæret bort, kan det settes til lagring ved ønsket temperatur.

Om man av en eller annen grunn ønsker strengt å følge renhetsloven (noe denne hjemmebryggeren ikke egentlig ser poenget med), kan man alternativt til metoden beskrevet over bruke en metode kalt ”kräusening”. Dette innebærer at man ikke tilsetter sukker (som ville være i konflikt med renhetsloven), men bruker allerede gjærende vørter. At vørteren er aktiv garanterer rask utgjæring, og sukkeret som ikke er utgjæret i den gjærende vørteren man tilsetter sørger for at det er føde til å danne kullsyre av. Metoden er mye anvendt i Tyskland, men er svært upraktisk for hjemmebryggere. For det første må man brygger relativt tett for å kunne ha tilgang på kräusen, og det vil være vanskelig å beregne nøyaktig mengde som må tilsettes. Siden kräusen-ølet som tilsettes i ølet som skal karboneres er under aktiv gjæring, må man benytte det akkurat på rett tidspunkt for å garantere rett sukkerinnhold. Om dette tilfeldigvis er midt på natten, kan det jo være en lite takknemlig jobb å tappe øl på fat og flasker… Maltekstrakt vil også være godtatt av renhetsloven og vil bli kommentert senere.

En tredje metode er å tappe ølet over på lukkede beholdere mens det ennå har noe gjærbart sukker igjen. Det resterende sukkeret i ølet vil gjære bort, og siden kullsyren ikke unnslipper, vil man få karbonert ølet. Dessverre er det også problematisk å bruke denne fremgangsmåten for hjemmebryggere. Siden ølet som kullsyresettes ikke er ferdiggjæret, vil det fortsatt være mye gjær i suspensjon i ølet. Om man fyller ølet på fat eller flasker i en slik tilstand, vil det bli med svært mye gjær over i det endelige produktet. Hvis man benytter denne metoden, bør man tappe det på en trykktett beholder, for deretter å tappe det videre på fat/flasker etter endt gjæring. Eventuelt kan man filtrere ølet. En annen hake vil, i likhet med for kräuseningens del, være å beregne når det er tid for tapping. Som hjemmebryggere har vi ikke alltid kontroll over utgjæringen av ølet vårt, og vi kan derfor lett komme i den situasjonen at vi tapper ølet på feil tidspunkt. For tidlig tapping kan resultere i overkarbonert øl, for sen tapping i flatt øl.

I det hele tatt er tilsetting av sukkerlake den enkleste og mest kontrollerbare metoden for naturlig karbonering av øl for hjemmebryggere.

Hvorfor sukker, og hvorfor lake?

Noen vil kanskje likevel ønske å følge renhetsloven i prosessen sin. Da er det et alternativ å bytte ut sukkeret med maltekstrakt, og da fortrinnsvis spraymalt, siden dette er enklere å måle opp. Hvis man gjør dette, er det viktig å merke seg at man bør øke mengden i forhold til om man brukte sukker. Dette fordi maltekstrakt ikke har like stor utgjæringsgrad som vanlig farin. Utgjæringsgraden for maltekstrakttyper vil variere, men generelt kan vi si at den vil ligge i området rundt 75 %. Dette vil medføre at man må tilsette ca. 1/3 mer spraymalt enn farin (for eksempel 100 g spraymalt i stedet for 75 g farin) om man ønsker samme kullsyreinnhold. Jeg vil dog fremholde at man har lite (om noe) å tjene på å bruke spraymalt. Utgjæringsgraden for sukker er kjent, så mengden som behøves er enkel å beregne. Noen mener det vil gi et mer smaksrikt øl med spraymalt, men hvis man ønsker mer smak i ølet, kan man like godt lage et litt kraftigere øl fra starten av. I de fleste øltyper vil det være et poeng ikke å endre smaken i ølet etter at gjæringen er over, og da er det best å bruke enkelt sukker. Billigere er det også, hvis det er av interesse.

Mange hjemmebryggere bruker sukkerbiter, eller tilsetter ”rått” sukker direkte til flaskene. Dette kan for så vidt fungere greit, men infeksjonsfaren er stor ved en slik praksis. Mange opplever nok at det går fint, men sjansen for at det ikke gjør det er absolutt til stede. Og hvorfor ta sjansen? Overflaten på sukkeret vil være full av bakterier, for eksempel melkesyrebakterier, som fort kan ødelegge et ellers perfekt øl. Når man først er nøye med renhold og bryggeprosess ellers, hvorfor skal man da gamble i siste del av arbeidet? Det er klart at selve omstikkingen også utgjør en fare, men om man er renslig, er denne liten i forhold til det ikke å koke sukkeret før man primer ølet. I tillegg vil det være problematisk å variere kullsyreinnholdet fra øltype til øltype om man bruker sukkerbiter. Bruker man løst sukker rett i flaskene, kan man risikere store variasjoner i ”futt” fra flaske til flaske om man ikke klarer å være pinlig nøyaktig med oppmålingen av sukkeret.

Noen tilsetter også andre sukkertyper en vanlig hvit farin, som for eksempel demerarasukker eller brunt sukker (brun farin). Motivasjonen er også her gjerne det smaksmessige. Undertegnede er ikke en tilhenger av dette, da utgjæringsgraden for mørke sukkertyper kan variere, og derfor gjøre det vanskeligere å beregne rett sukkermengde for ønsket kullsyreinnhold. Demerarasukker gjærer i praksis nesten fullstendig ut, og etterlater således svært lite smak i det ferdige produktet. Jeg bruker stadig vekk sukker i ølene mine, men tilsetter det da i kokekjelen. Mørke sukkertyper kan være med på å gi en ekstra dimensjon til øl som for eksempel old ale og kraftig stout, for ikke å snakke om en rekke belgiske øltyper, men til priming er de enkle sukkertypene å foretrekke da de gjærer raskt og fullstendig ut, og gir en kjent mengde kullsyre per gram.

Sukkermengder

”Hvor mye sukker skal jeg bruke til karboneringen?”, er et vanlig spørsmål fra nye hjemmebryggere. Svaret er dessverre ikke alltid like enkelt; det kommer an på øltypen. I tilegg har temperaturen på ølet som skal karboneres en betydning. Og hvorfor det? Jo, dess kaldere en væske er, dess større er evnen til å holde på CO2. Et øl som har stått til gjæring, vil være mettet med CO2. Jo kaldere dette ølet er, jo større innhold av kullsyre vil det ha. Det sier seg derfor selv at et lagerøl som har gjæret ved 10 °C vil ha et høyere kullsyreinnhold før det tilsettes sukkerlake enn en ale som har fått stå ved 20 °C.

Generelt kan vi si at en ale som har gjæret ved 20 °C vil inneholde ca. 0,9 volumer CO2. Hvis vi for eksempel har brygget en amerikansk pale ale og ønsker 2,5 volumer kullsyre i ølet (en typisk verdi for denne typen), må vi tilsette en sukkermengde som vil gi 1,6 volumer i tillegg til kullsyren som allerede finnes i ølet. For å beregne sukkermengden som trengs, må vi vite litt om egenskapene sukker, gjær og CO2 innehar. (Her må man merke seg at det er svært vanskelig å beregne en rett mengde CO2 helt 100 % nøyaktig. Mengden oppløst CO2 som allerede finnes i ølet vil kanskje avvike noe fra 0,9 volumer, men i praksis er tallet nøyaktig nok.) Gjær vil konvertere 1 g sukker til tilnærmelsesvis like mengder alkohol og CO2. Likeledes vet vi at en liter CO2 veier ca. 1,97 g (for enkelhets skyld avrunder vi dette til 2). Vi kan derfor anta at 1 g sukker tilsatt i en liter øl vil resultere i 0,5 g eller 0,25 volumer CO2. Altså trenger vi ca. 6,4 g sukker per liter for å få et øl med et kullsyreinnhold på 2,5 volumer ved servering. Regnestykket blir altså som følger:

Sukker per liter = (A – B) x 4

Der
A = ønsket kullsyreinnhold i det ferdige ølet målt i volumer.
B = kullsyreinnhold i ølet før tilsetting av primingsukker målt i volumer.

Et lagerøl som holder 10 °C ved endt gjæring, vil inneholde omtrent 1,2 volumer CO2. Følger vi samme utregning som i forrige eksempel, finner vi at vi trenger 5.2 g sukker per liter for å oppnå samme CO2-innhold. Tabellen nedenfor viser kullsyreinnholdet i ferdiggjæret øl ved forskjellige temperaturer.

http://www.norbrygg.no/forum/images/gahrco2/c2-1.gif
Tabell 1. CO2-innhold i øl ved atmosfærisk trykk​

Kunstig karbonering

For mange er det faktum at naturlig karbonert øl vil inneholde gjærrester en god grunn til å unngå metoden. Og for bryggere som tapper øl på fat er det ingen grunn til at man ikke skal kunne tilsette kullsyre kunstig. Så lenge man har en CO2-tank med en regulator, er det en svært enkel operasjon å tilsette kullsyren. Man tapper det ferdiggjærede ølet på fat, kobler til CO2-beholderen og stiller inn ønsket trykk. Etter noen dager har man så ferdig karbonert øl. Likevel er det selvsagt mer å si om også denne framgangsmåten.

Trykk, temperatur og kullsyreinnhold

Som nevnt i begynnelsen av artikkelen er mengden CO2 som kan løses i ølet temperaturavhengig. For å få inn ønsket mengde (rett antall volumer) kullsyre, må man regulere temperaturen og trykket i ølet. For å gjøre dette riktig kan man bruke en trykk- og temperaturtabell. Slike finnes i mange bøker om hjemmebrygging, og jeg har gjengitt, i noe forenklet form, tabellen som finnes i Jamil Zainasheff og John Palmers ” Brewing Classic Styles” under. Det er verdt å merke seg, at siden det finnes relativt store variasjoner i kullsyreinnholdet mellom ulike øl innenfor samme øltype, er det ikke nødvendig å være nøyaktig ned til hver minste millipascal når det gjelder trykket. Av praktiske hensyn er derfor er også verdiene i tabellen avrundet.

http://www.norbrygg.no/forum/images/gahrco2/c2-2.gif
Tabell 2: Volumer CO2 i øl ved forskjellig trykk og temperatur​

For å forklare tabellen litt grundigere: La oss si at vi har en irsk stout som vi ønsker karbonert til et kullsyreinnhold på 1,5 vol. Vi har satt ølet i kegeratoren (kjøleskapet) og stilt inn på en serveringstemperatur på 10 °C. Vi finner feltet for 10 °C i kolonnen helt til venstre i tabellen over og ser at man ved å la ølet stå på 0,35 bar (eller 5 psi) vil oppnå 1,5 volumer CO2 i ølet. Ølet må stå noen dager på dette trykket før det oppnår likevekt og har tatt opp 1,5 vol. kullsyre, men man trenger ikke gjøre noe spesielt for at ølet skal bli karbonert. Om man ønsker et høyere CO2-innhold, kan man gjøre ett av to: Enten øke trykket eller senke temperaturen. Siden ølets evne til å ta opp kullsyre øker etter hvert som temperaturen synker, kan man karbonere øl med relativt moderat trykk bare temperaturen er lav. Når man så skal stille inn serveringstemperaturen til ølet, er det dag viktig å merke seg at man må justere trykket på CO2-tanken tilsvarende, for ikke å forrykke likevekten i ølet. Om man ønsker det kan man laste ned en kalkulator i excel-format utarbeidet av den svært aktive nederlandske hjemmebryggeren Adrie Otte her. Kalkulatoren er lagt inn som et vedlegg i en post på det nederlandsk-belgiske forumet på www.hobbybrouwen.nl. Hvis man vil at kullsyresettingen skal gå fortere, kan man trykksette ølet til ønsket trykk og riste fatet kraftig for å få løst gassen raskere i ølet. Man gjentar ristingen med noen minutters mellomrom til man ikke lenger kan høre at det siver gass inn i fatet. Ristingen gjør at ølet får en større kontaktflate med gassen, som dermed opptas hurtigere. Det er dog kanskje noe vanskeligere å beregne nøyaktig kullsyremengde på denne måten. Rapporter sier at ølet bør stå en stund for at kullsyren skal få ”satt seg” i ølet, så om man ikke ønsker et glass fullt av skum, er det lurt å la ølet hvile i det minste noen timer etter denne behandlingen. Tempoet med denne metoden kan økes ytterligere om man bruker et høyere trykk i begynnelsen. Det er imidlertid viktig å avslutte med rett trykk for ikke å overkarbonere ølet. For at kunstig karbonering skal kunne gjøres nøyaktig er det også en fordel å ha et nøyaktig manometer på gassflasken. Det beste er et som ikke går til mer enn 2 bars trykk. Manometre som er mindre nøyaktige kan selvsagt også brukes, men da vil det være vanskeligere å finjustere CO2-innholdet i ølet.

Flasketapping og kunstig kullsyre

Selvsagt kan man tappe øl på flasker også om man tilsetter CO2 kunstig. Dette krever litt mer utstyr, men er i prinsippet ikke vanskelig. Det man trenger, er en såkalt mottrykksfyller. Prinsippet med en slik innretning, er at man kopler den til CO2-utstyret sitt i en ”ende” og til ølet, som er ferdig karbonert på fat, i den andre. Man kan slik først fylle CO2 i flaskene, for å unngå oksidering, deretter fylle ferdig karbonert øl på flaskene samtidig som ølet hele tiden er under trykk og derfor ikke slipper ut nevneverdig kullsyre under prosessen. Ølet korkes så fort flasken er full. Fordelen med metoden er at man får mindre bunnfall i flaskene ettersom man ikke trenger å ettergjære det på flasker, at man kan tappe øl på flasker når det trengs, uten at man trenger å planlegge å gjøre det i det ølet er ferdiggjæret og at man kan lagre øl i ”bulk” og derfor spare plass under lagringen. Bakdeler er at utstyret koster penger, og at man vil kunne få en del øl ”til overs”, dersom man bruker vanlige Corneliusfat til lagringen. Undertegnede brygger stort sett batcher på 22,5 liter (dette rett og slett fordi volumet passer til utstyret mitt, og fordi min første bok om hjemmebrygging, Graham Wheelers ”Home Brewing” brygget dette volumet), og har derfor alltid litt mer øl enn det som går på ett enkelt fat. Jeg fyller av den grunn som regel rundt 10 vanlige ølflasker i tillegg til ett fat. Når jeg uansett må tappe noen flasker når jeg skal fylle fatet, pleier jeg å kullsyresette alt naturlig. Likevel er mottrykksfylleren et godt redskap å ha i bryggeriet. En instruksjonsvideo om bruk av mottrykksfyller kan sees her .

Hva er rett CO2 mengde for ølet mitt?

Som nevnt tidligere varierer det ønskelige kullsyreinnholdet i øl fra type til type. Man kan selvsagt i utgangspunktet si at det rette kullsyreinnholdet er det man liker selv, men om man er ute etter å lage typeriktig øl og følge tradisjonelle retningslinjer, kan det være greit å ha en rettesnor å gå etter. Generelt kan vi si at britiske ales er av de øltypene som inneholder minst kullsyre, lagerøl og amerikanske ales har et middels innhold, og belgiske ales samt tyske hveteøl har et høyt innhold. Følgende tabell kan være et sted å starte. Alle tall er beregnet på øl som skal serveres fra fat:

http://www.norbrygg.no/forum/images/gahrco2/c2-3.gif
Tabell 3. Typisk kullsyreinnhold i forskjellige øltyper​

Det er i en del tilfeller vanlig å servere enkelte øl med et noe høyere kullsyreinnhold når de kommer på flaske. Undertegnedes oppfatning er at flaskeøl i en del tilfeller trenger noe mer kullsyre enn samme øl servert på fat. En mild servert på flaske oppleves fort som for flat om den bare har et kullsyerinnhold på 1-1,5 volumer på flaske. Dette henger sammen med hvordan ølet helles i glasset. Ved tapping på fat, frigjøres en del av kullsyren under tappingen, og det bygger seg opp et tett og mykt skum om tappingen gjøres rett. Det er ikke snakk om en stor skumtopp, men det myke og kremete skummet gir en mykhet og opplevelse av fylde som det ved servering fra flaske er vanskelig å kopiere. Når man heller fra en flaske frigjøres ikke nødvendigvis kullsyre på tilsvarende måte, siden flaskehalsen gir mindre motstand og mindre trykkfall for ølet enn når det ”spruter” ut av en trang tappekran. Skummet blir derfor gjerne mer fluffy og ikke så kremet. Om det er lite kullsyre i ølet, formes det i tillegg gjerne svært lite eller ingenting skum ved helling fra flaske. Jeg pleier av den grunn ikke å karbonere flaskeøl under 2 volumer CO2.

Et lite PS angående OG og priming

Om man tilsetter primingsukker til ølet sitt, tilfører man ølet en konsentrert sukkerløsning. Teknisk sett vil dette gjøre at ølets SG øker på det tidspunktet man blander det med primingen. Rent formelt bør man derfor inkludere denne økningen i SG i ølets OG. Et eksempel: Om jeg har brygget en IPA som holdt en SG på 1063 da gjæren ble tilsatt, og tilsetter 6 g farin per liter øl til priming, vil dette øke SG i ølet med ca. 1002. Denne økningen i SG bør regnes med i verdien man oppgir som OG for ølet, altså vil IPA-en i dette tilfellet ha en reell OG på 1065. Dette kan kanskje synes som irrelevant, men om man skal være helt nøyaktig ved deltakelse i konkurranser, kan det være en god praksis å inkludere primingen i OG-målinger. Om man bruker det kommersielle ølet Duvel fra det belgiske bryggeriet Moortgat Duvel som eksempel, kan vi se hvorfor det er en god praksis. Før flasketappingen (Duvel er flaskegjæret), holder ølet en OG på 1068, etter at dosen med primingsukker er tilsatt har verdien steget til 1073 (Tallene er hentet fra Michael Jacksons "Beer Companion"). Dette utgjør en relativt stor økning, og vil naturlig nok også utgjøre en relativt stor forskjell både hva smak og alkoholinnhold angår. I en hjemmebryggkonkurranse kan derfor primingen være avgjørende for om hvilken klasse man velger å delta med ølet i.

Egentlig enkelt!

På mange måter er hjemmebrygging en komplisert hobby. Man har muligheten til å gjøre bryggingen så teknisk man bare ønsker, men det er ikke alle bryggingens aspekter som egentlig trenger å være innviklete. Karboneringen er et slikt aspekt. Ved naturlig kullsyresetting må man først og fremst være nøye med renhold og sukkermengder, deretter bør man la ølet får den tiden den trenger for å oppnå kullsyreinnholdet. Ved kunstig karbonering er kontroll på renhold, trykk og temperatur det viktigste. Egentlig ganske enkelt! God brygging!

Gahr Smith-Gahrsen


Kilder:

Foster, Terry:”Classic Beer Style Series 16: Pale Ale 2nd ed.”
Jackson, Michael:”The Great Beers of Belgium”
Zainasheff, Jamil og John Palmer:”Brewing Classic Styles”
http://www.brewery.org/library/YPrimerMH.html